The Shawshank Redemption (1994)

I believe in two things: discipline and the Bible. Here you’ll receive both. Put your trust in the Lord; your ass belongs to me. Welcome to Shawshank.

The Shawshank Redemption regnes som en av tidenes beste filmer, og filmen er god den. Men jeg vil ikke si at det er tidenes beste film. Jeg har en del filmer jeg rangerer høyere enn denne filmen. Alt er subjektivt, og selv om jeg gir The Shawshank Redemption og Felon samme karakter, synes jeg Felon er en bedre film. Den traff meg på en annen måte enn The Shawshank Redemption.

Det The Shawshank Redemption mangler som Felon har er mer realisme. Man føler med de innsatte i Felon. De lider, spesielt Stephen Dorffs rollefigur har det helt for jævlig. I Shawshank Redemption kommer man aldri innpå fangene. Årene går, og det virker som om de trives der. Hvor er deres indre demoner? Jeg kjøper ikke likegyldigheten til Andy Dufresne. Han har gitt opp livet og gir faen, men som seer kjøper jeg det ikke når han er redd for rumpehullet sitt. Heldigvis blir det bedre ut i filmen, spesielt når det kommer en ny innsatt som har noe viktig å fortelle. Da våkner Andy Dufresne fra sin dvale og filmen vekker mer følelser, men fremdeles sliter denne delen litt.

Er det noe jeg er lei av så er det onde fengselsdirektører og onde vakter. Hvorfor i alle dager skal alle fengselsdirektører være sadistiske psykopater som ikke følger lover og regler?

The Shawshank Redemption er Tim Robbins film. Morgan Freeman er også god, men det er Tim Robbins som leverer en strålende rolletolkning. Han gnistrer i rollen som den apatiske fangen som blir vekket til live igjen. Manglende karakterdybde og realisme er mitt ankerpunkt mot The Shawshank Redemption.