Den sinte og udødelige mannen stikker en tur til Japan.
Logan besøker en gammel bekjent i Japan. Han forteller til Logan at han kan gjøre Logan dødelig igjen, han kan slippe unna forbannelsen han går rundt med. Selvsagt ligger det noe mer bak enn det som blir fortalt, og spørsmålet er om Logan virkelig er lei av sin udødelighet.
Etter skuffelsen som het X-Men Origins: Wolverine, så kunne ting bare bli bedre. Siden undertegnede elsker asiatisk film og kultur, gledet jeg meg stort til å se hva man kunne gjøre med Logan og hans møte med japansk kultur.
Jeg hadde gledet meg enda mer til The Wolverine hvis det var Darren Aronofsky som hadde regissert filmen. Selvsagt ble det ikke noe av da han har ryggrad nok til å stå imot press fra filmstudioer som vil ha filmer laget på sin måte. Så på en måte hadde det vært det samme når han ikke hadde hatt full kontroll over filmen og hva han selv så for seg. Det skal sies at hans erstatter James Mangold ikke er en dårlig regissør, han har regissert filmer som Cop Land, Girl, Interrupted, Walk the Line og 3:10 to Yuma.
The Wolverine er en betraktelig bedre film sammenlignet med den forrige filmen, X-Men Origins: Wolverine. The Wolverine føles mer jordnær ut, budsjettet er lavere og filmen er heller ikke så avhengig av for mye dataeffekter. Dataeffektene kan nesten ikke bli bedre, her kan man ikke klage. At budsjettet ble satt lavere var bare bra for filmens del. Da blir man normalt sett mer kreativ, og man kan også fokusere på karakterene og ikke kun actionsekvenser med middelmådige dataeffekter.
Jeg skjønner hvorfor Darren Aronofsky ville lage The Wolverine. Dette er en film i hans gate, den er ganske mørk og depressiv. Nå får Logan sjansen til å bli dødelig, spørsmålet er om han vil gripe sjansen.
Visuelt sett ser The Wolverine strålende ut. Det er heller ikke så mye annet som er mer interessant en japansk kultur. Her får man se det meste av hva folk i resten av verden forbinder med japansk kultur. Alt fra lyntog, kjærlighetshotell, ninajer og samuraier dukker opp i denne filmen.
Actionkoreografien er god og variert, spesielt sekvensen som foregår på taket på lyntoget er fantastisk. Det eneste som ikke falt i smak var giftkjerringa, Viper. Helt frem til hun tar på seg kostymet føltes The Wolverine veldig jordnær ut, selv om vi får se noen ville actionsekvenser. Hun passet bare ikke inn i dette miljøet. Det verste var at hun minte meg om Uma Thurman i Batman & Robin, det vil si Poison Ivy. Ikke bra i det hele tatt, og skuespillerinnen var heller ikke god.
Det er sikkert mange fans av superheltfilmer som ikke vil sette pris på tempoet og den litt trege oppbyggingen som The Wolverine har. Personlig elsker jeg mørke filmer som klarer å bygge opp karakterene på en grei måte slik man gjør i The Wolverine. Men jeg kunne ønske at hovedskurken var mer interessant, den siste akten er den svakeste akten i filmen. Da påminner filmen oss på at dette er langfilm basert på en tegneserie.
The Wolverine skiller seg litt ut blant X-Men filmene. Den tar det veldig rolig, den er mer intim og den bruker mye tid på Logan og hva han må igjennom før han får kontroll over sitt sinn igjen. Derfor er selvsagt den siste scenen som dukker opp midt i rulleteksten perfekt. Mannen får aldri fred!
