You’re not an animal, Logan.
Det kom ikke som noen stor overraskelse at X-Men Origins: Wolverine ikke ble den helt store filmen. Det er en helt grei popcornfilm som samler noen tråder i historien om Logan aka Wolverine. Atmosfæren fra X-Men-filmene får man ikke helt her. Filmen er for kort, og introduksjonen av de forskjellige rollefigurene jeg ikke har noe kjennskap til er minimal. Det skader filmen, for her skulle man ha satset på færre rollefigurer og mer karakterdybde. Men ingen av delene kom som noen overraskelse, for det er bare å se hvem som sitter i regissørstolen. Nok en ny regissør som fremdeles er våt bak ørene. Gavin Hoods forrige film, Rendition, var en film som engasjerte. Men å hoppe fra en virkelighetsnær film til å lage en superheltfilm, det spranget er stort. Han var sikkert en av de billigere regissørene man kunne få tak i.
Hugh Jackman er solid og trygg i sin rolletolkning etter tre filmer som Logan. Overraskende nok er det ikke han som stjeler showet, det er det Liev Schreiber som gjør. Han er stor i virkeligheten, og han er troverdig og fryktinngytende som Victor Creed. Ser ut som om han kan kverke Wolverine når som helst. Effektene er ikke de beste. Det er tydelig å se hva som er effekter, og noen av effektene er dessverre elendige, spesielt de knivbladene til Wolverine ser ikke bra ut. Hvorfor ikke bruke knivbladene han hadde i X-Men trilogien?
X-Men Origins: Wolverine byr ikke på noe nytt. Filmen klarer aldri helt å engasjere da det er for mange mutanter og for lite tid til å bli kjent med dem. Rollefiguren Wolverine kan ikke bær hele filmen på sine skuldre i dette universet, her må det fler til og de må få sin skjermtid. Manuset har mesteparten av skylden, men med en bedre regissør kunne nok X-Men Origins: Wolverine ha blitt en smule bedre enn sluttresultatet. Filmen ga meg lite, det er så mye som mangler i X-Men Origins: Wolverine.
