En ond jævel, hans navn er Kevin.
Denne anmeldelsen har en rekke avsløringer, så ikke les videre hvis du ikke vil ha handlingen avslørt.
We Need to Talk About Kevin er en kjedelig og forvirret film med langsomme scener der vi går fra fortid til nåtid, der vi ser hvordan djevelen ved navn Kevin, utvikler seg som ondskapen selv. Alle foreldre med hjernekapasitet hadde skjønt at her måtte man gjøre en ting, nemlig å hente en striesekk, putte Kevin i striesekken når han var noen år gammel, slå ham hardt med ett balltre mens han ligger i striesekken og skriker av smerte. Så måtte far i huset drukne ham mens han lå halvdød i striesekken. En sparer ikke på djevelens avkom!
We Need to Talk About Kevin er en rotete fortalt film med unødvendige scener som ødelegger flyten. Troverdighet har heller ikke filmen når vi har unge som hater sin mor, eneste han gjør er å stirre hardt på henne mens hans slipper en bæsjklatt i bleia han går rundt med. Seriøst, skal vi tro på at ingen tvangsinnla Kevin på psykiatrisk avdeling?
En ting skal We Need to Talk About Kevin ha, det er kanskje tidenes mest idiotiske skolemassakre. Vi vet at Kevin har gjort noe alvorlig galt tidlig i filmen, men når det viser seg at han har utført skolemassakren med en jævla pil og bue, da lo jeg høyt. En skal ikke le av dette, men denne filmen blir underveis, eller rettere sagt, ganske tidlig forvandlet til en ufrivillig komediefilm med Damien (The Omen), beklager, Kevin og hans hat til sin mor og måten han manipulerer foreldrene sine i tidlig alder. Sannelig har ikke We Need to Talk About Kevin også en sjokkavslutning, igjen, jeg måtte le høyt. Hva faen er dette for noe tull?
We Need to Talk About Kevin ønsker å fremstå som en dypere film. Jeg gledet meg veldig mye til å se filmen. Jeg forventet en film der moren måtte gå igjennom harde prøvelser etter at sønnen hennes ble en massedrapsmann. Jeg forventet en realistisk skildring av det å stå igjen ensom etter å ha født en gutt som ødelegger så mange liv, der vi kom under huden på moren og veien videre. Men We Need to Talk About Kevin grenser til et makkverk. Den har ingen kvaliteter, den har et elendig budskap, hvis noen i det hele tatt. Det er vanskelig å beskrive sjangeren den tilhører. Den går fra en bekmørk start til glede og litt mørk komedie, før den blir som en grøsser (The Omen). Skuespillerne som spiller Kevin er heller ikke gode. De er så endimensjonale og lite troverdige i sine rolletolkninger, kanskje det er regissøren som har skylden siden hun styrer skuta?
We Need to Talk About Kevin er en rotete fortalt film der regissøren ikke har kontroll på det hun holder på med. Filmen blir en blanding av The Omen og World’s Greatest Dad, begge disse filmene er så mye bedre enn We Need to Talk About Kevin.
