Når døden venter.
71: Into the Fire er nok en film som kunne vært bedre hadde det ikke vært for unødvendige klisjer. Filmen er basert på sanne hendelser om unge studenter som må kjempe for sitt land når ondskapen selv, nordkoreanerne, starter Koreakrigen. Studentene vet ikke noe om krigføring, og når 71 studenter blir etterlatt for å beskytte en viktig posisjon, må de legge av seg studentnykkene og bli menn. Men før helvete braker løs er det interne konflikter i leieren når en gangster ikke tar ordre fra noen.
71: Into the Fire er en pen film å se på, og Sang-woo Kwone leverer alltid varene. Han er en undervurdert skuespiller, og jeg håper hans karriere kan skyte fart igjen. Selve filmen har nok av problemer. Den er lite grafisk, kampkoreografien er ikke imponerende da soldatene ikke fungerer som en enhet med klare planer, det gjelder for begge sider. Det er ikke morsomt å se sikkert 30 nordkoreanere løpe gjennom en dør en etter en, og alle blir drept da de ikke klarer å bruke hjernecellene. Det føltes så uvirkelig, en film som skal være delvis basert på sanne hendelser burde klart å gi oss bedre kampkoreografi.
Filmmusikken er slitsom for ørene, spesielt de siste 20 minuttene er grusomme med fioliner som skriker mens soldatene dør. Problemet er at man føler ikke noe for soldatene, de er tomme alle mann, og 71: Into the Fire forsøker å spille på uskyldigheten til de unge studentene, men den feiler på det punktet.
Det verste med filmen er elendig bruk av sakte film. Glem John Woo, han bommer han også, men i 71: Into the Fire blir det så ødeleggende at det går utover kampkoreografien og flyten til filmen. Det blir vanskelig å holde oversikt når soldatene hele tiden dør i sakte film, det tar jo aldri slutt! Når det er så mye sakte film mister filmen energien og råskapen i kampscenene, det blir det samme som om du stadig får en flis i foten, trekker den ut, går noen skritt før du igjen får en ny flis i foten.
Man ser at 71: Into the Fire var en kostbar filmproduksjon. Den er vakkert filmet som de fleste sørkoreanske filmer er, men det må også mer innhold og følelser for at man som seer skal bli emosjonelt involvert. 71: Into the Fire bruke mange billige triks som jeg ikke kjøper lenger.
Dette er en film en ser en gang, så er den glemt. Det er synd, for den er så vakkert filmet og har noen imponerende actionsekvenser tidlig i filmen. Men etter en time er det over, da venter fiolinen fra helvete. Se heller May 18 og Taegukgi, 71: Into the Fire er en krysning av disse to filmene.
