Pim og Ploy er siamesiske tvillinger, men Ploy dør under et inngrep. Når Pim returnerer til Thailand for å ta seg av hennes syke mor, begynner hun å se skremmende ting.
Karene bak Shutter er tilbake. Shutter var en fantastisk film som hadde atmosfæren og nerven som trengs i denne type filmer. Jeg kan si det med en gang. Alone er ikke en ny Shutter. Alone er mer en dramathriller, der gjenferdet ikke kan drepe mennesker. Man kan si at dette er Thailands svar på What Lies Beneath, og Alone kan også sammenlignes litt mot den sørkoreanske filmen A Tale of Two Sisters.
Alone har noen skremmende scener, men scenene når aldri opp til de i Shutter. Det som blir problemet med filmen og som gjør at den mister mye av spenningen, er at gjenferdet aldri blir truende. Når avsløringen kom, ble jeg overrasket, det er ikke til å legge skjul på. Men da blir filmen høyst ordinær og ikke spennende i det hele tatt. Jeg burde nok ha skjønt hva som foregikk litt tidligere i Alone. Når jeg tenker i ettertid på hvordan historien ble fortalt, var det innlysende.
Visuelt er Alone bra, og det samme kan sies om filmmusikken. Skuespillerne gjør en ok jobb. Det er en som stjeler showet, og det er kvinnen som spiller Pim, Masha Wattanapanich. Hun er virkelig god her. Skal jeg trekke frem en spesiell scene jeg falt for uten å røpe for mye, er det speilscenen. Den er kort, men pokker så bra.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg ble skuffet over Alone. Alone var en av de store filmene i grøssersjangeren som jeg virkelig så frem til i år. Når filmen sluttet, ble jeg sittende med en del spørsmål. Det hele utviklet seg til å bli en thriller som What Lies Beneath. Alone var også veldig mørk i de scenene gjenferdet dukket opp. Mye av atmosfæren ble borte når jeg nesten ikke så ansiktet til gjenferdet i de mest intense scenene.
