Bordtennisspillere fra Sør-Korea og Nord-Korea må stå sammen som et lag og en nasjon når de skal delta i verdensmesterskapet i bordtennis. Begge lagene har gode spillere, og de trenger de beste for å slå de slemme kineserne.
Som en sportsfilm er det ikke noe spesielt med As One. Filmen er basert på sanne hendelser, og den følger den vanlige formelen der vi ser at spillerne hater hverandre i starten, men vi vet hvordan dette her vil ende. De vil stå sammen og kjempe som et lag og en nasjon. De har en felles fiende, det er selvfølgelig kineserne som er kjepphøye på seg selv, vi har jo med barn å gjøre.
Bordtenniskampene vi ser i As One er ikke særlig imponerende. Problemet er at de fleste skuespillerne tydeligvis ikke har så mye erfaring når det gjelder bordtennis, så kameraet hviler for mye på ansiktene til skuespillerne. Det mest naturlige og beste hadde selvfølgelig vært å fokusere på bordtennisballen og bevegelsene til spillerne. Jeg skjønner selvfølgelig hvorfor de måtte gjøre det på denne måten, men As One viser oss hvorfor dette ikke er optimalt.
As One er ikke en god sportsfilm. Den har alle klisjeer du kan finne i sørkoreanske filmer og i andre sportsfilmer. Filmmusikken er elendig, de mest emosjonelle scenene vil kun få deg til å le. Dramaturgien er billig og irriterende, og karakterene er så kjedelige. Jeg er også drittlei av å se og høre mottoet go fighting, det er så jævla irriterende og barnslig i lengden. Tror virkelig koreanerne at dette er søtt? Hvis de tror det, så er det ikke det!
Nei, As One har ikke mye å tilby som sportsfilm.
