Baby wants to fuck! Baby wants to fuck Blue Velvet!
David Lynch er en sær mann, og til tider en genial mann. Første gang jeg stiftet bekjentskap med denne regissøren var når Twin Peaks ble vist på NRK. Den første sesongen av Twin Peaks er en av de beste sesongene som er laget. Serien har skrudde rollefigurer med karakterdybde, og hele serien oser mystikk.
Men over til Blue Velvet. Jeg forventet nok en annerledes film med scener som var vanskelige å tolke, og at jeg ville sitte i godstolen som et spørsmålstegn slik jeg gjorde når jeg så Mulholland Drive. Men jeg opplevde ikke det med Blue Velvet. Det er en en helt vanlig thriller med en en helt vanlig slutt. Jeg må si at jeg følte meg litt lurt, for jeg ventet hele tiden på vendinger og uforklarlige scener som David Lynch er kjent for.
Som en del andre regissører har David Lynch sine favorittskuespillere han bruker igjen og igjen. Her finner vi den nysgjerrige tullingen Kyle MacLachlan, og hans kjæreste spilt av Laura Dern. Begge to gjør en grei jobb, men pokker så mye rollefiguren til Kyle MacLachlan irriterte meg i filmen med sin nysgjerrighet. Få deg et liv mann!
Når man snakker om irriterende rollefigurer er det en klar vinner her, nemlig Isabella Rossellini som spiller den sinnsforvirrede, Dorothy Vallens. Jeg klarte ikke å få vondt av dette mennesket, selv om hennes situasjon var grusom. Hun var så ekkel at jeg har ikke ord.
Når man er inne på ekkel, så har vi Dennis Hopper som Frank. Dennis Hopper er født til å spille skurkeroller, og her beviser han det virkelig. Maken til psykopat skal du lete lenge etter. Dennis Hopper storspiller der han banker opp kvinner og menn. Intenst, fryktelig intenst er det når Frank dukker opp.
Blue Velvet traff meg aldri helt. Det skjer for lite, og jeg savnet mystikken som David Lynch er en mester i å skape. Det var litt mystikk, men denne mystikken forsvant veldig fort og filmen ble en helt ordinær thriller.
Twin Peaks-følelsen var sterkest når Ben hadde sin lille scene. Ekkelt, men akk så genialt. Jeg savnet også mer karakterdybde, for man ble bare kjent med de to sentrale rollefigurene i filmen. De andre manglet totalt karakterdybde.
Filmmusikken er god, den passet godt til scenene som blir vist på skjermen. Men til slutt så satt jeg igjen med en helt ordinær film som jeg nok må se igjen. For jeg fant filmen en smule oppskrytt, sammen som jeg gjorde med Lost Highway. Ordinær er ikke et ord jeg forbinder med David Lynch, så jeg håper jeg må spise det ordet når jeg ser Blue Velvet igjen.
