My name’s Bobby Peru, like the country.
David Lynch er en skikkelig særing og elsket av mange. Selv synes jeg fyren ikke lenger er spennende. Han har sin særegne stil som noen ganger fungerer, men nå har jeg gått lei. Jeg føler filmene blir for like. Wild at Heart er en lystigere film enn det David Lynch pleier å servere. Noen scener er artige, spesielt åpningsscenen er genial. Andre scener er direkte pinlige, og dialogen er skikkelig ræva til tider.
Nicolas Cage er på det ujevne, han viser tendenser til hvorfor folk ler av ham. Jeg klarer ikke den kjedelige, flatbrystede Laura Dern. Kjerringa er ikke noe å se på, og maken til kjedelig skuespiller skal du lete lenge etter. Hun eier jo ikke livskraft, den ekle kjerringa. Hun har alltid sett eldgammel ut, og her utgir hun seg for å være rundt 20 år gammel, noe som ikke er så langt unna sannheten. Men hun er bare ekkel, hun burde ha vært kona til Bobby Peru, der hører hun hjemme.
Jeg har vel gått lei David Lynch. Han blir litt som Nicolas Cage, det begynner å bli latterlig dårlig med alle de sære rollefigurene som ikke bidrar med noe som helst. Musikken er et viktig element i filmene til David Lynch, kombinert med sære rollefigurer, men ærlig talt så gjentar han seg selv gang etter gang. Sært betyr ikke genialt, det beviser David Lynch.
