Hjelp fra en annen verden.
En advokat får en klient som sier at han er uskyldig etter at påtalemyndigheten har siktet ham for drap på sin egen kone. Advokaten finner et vitne som kan avgjøre hele saken, problemet er at vitnet er et gjenferd som døde på 1500-tallet.
Regissør Kôki Mitani skiller seg veldig ut fra andre japanske regissører. Han er på en måte den japanske Dario Argento, bare at han lager filmer med mye hjertevarme. Filmene hans ser alltid bra ut, og filmmusikken er så lystig at man alltid blir glad når man ser filmer som er laget av denne fargerike regissøren.
Problemet med Once in a Blue Moon er at den er for lang. Spilletiden er på rundt 142 minutter, det er minst 30 minutter for lenge. Etter 80 minutter stopper filmen veldig opp, og slutten drar dessverre ut til det kjedsommelige. Filmen klarer ikke helt å finne tilbake til den fine flyten den hadde den første timen.
Filmen er sjarmerende og lystig, men det er veldig lite å le av her. Jeg lo to ganger, det er veldig lite med tanke på spilletiden. Men du finner ikke så mange filmer som dette som er så vellagde som Once in a Blue Moon. Dette er først og fremst en leken og glad film der et gjenferd må vitne i en rettssak, problemet er at det kun er noen utvalgte som ser dette gjenferdet.
Once in a Blue Moon er veldig sjarmerende, men veldig lang. Liker du filmene til Kôki Mitani, må du selvsagt se denne også. Ikke like god som The Magic Hour, men den har noe å tilby, nemlig glede og galskap.
