Casino (1995)

I’m what counts out here. Not your fuckin’ country clubs or your fuckin’ TV shows. And what the fuck are you doin’ on TV anyhow?

Martin Scorsese, Robert De Niro og Joe Pesci, når du ser disse tre navnene i samme film, vet man at her blir det kvalitet og atter kvalitet. Eneste filmen som skuffet meg med disse tre karene var Raging Bull. Raging Bull, Goodfellas og Casino har flere ting til felles. Sanne hendelser, drittsekker og destruktive mennesker som blir for grådige. Det fungerer like bra, selv om man føler at Martin Scorsese har fortalt nesten den samme historien med Goodfellas, bare at her finner handlingen sted i Las Vegas.

Joe Pesci er en mann jeg bare elsker. Den lille karen kler psykopatrollen som hånd i hanske. Som i Goodfellas klarer han å skape en uberegnelig karakter som driter i om han lever eller ikke. Han har et mål for øyet, det er å nå toppen og herske hele over verden. Noe annet er som tap å regne. Joe Pesci er klart en av de beste i filmhistorien når det gjelder å portrettere en voldelig psykopat. Jeg koser meg i hver eneste scene når han dukker opp. Kroppsholdningen, stemmen og håret, alt bare stemmer. Robert De Niro kan man alltid stole på, men jeg har sett ham bedre, spesielt i Goodfellas. I Casino blir han litt for stiv og følelsesløs, mangler litt energi. Muligens det er hans rollefigur, at det er en person som ikke viser følelser i en kald og brutal verden. Viser man følelser i dette universet, kan det kanskje være et tegn på svakhet. Sharon Stone er en slitsom skuespiller. Hun hyler og skriker, men hun klarer aldri å virke troverdig når hun skal vise følelser. Det beste hadde vært å funnet en annen kvinnelig skuespiller, for når Sharon Stone dukker opp på skjermen, ødelegger hun hver eneste scene. Jeg hater rollefiguren, og jeg hater Sharon Stone.

Du bryr deg ikke om rollefigurene i Casino. Det er en helt vill verden med selvdestruktive og griske mennesker. Robert De Niro er ikledd fargerike dresser som ser helt for jævlige ut, men ser man nøye etter, så ser man at i mange scener matcher omgivelsene og fargene med dressen. Det er et poeng, men det blir litt sprøtt å se på så dårlig klessmak.

Martin Scorsese hadde to gode filmer på 90-tallet. Goodfellas regner jeg som den beste, man slipper Sharon Stone og man kommer nærmere innpå rollefigurene. Her er de fleste rollefigurene alt etablerte fra første sekund, så jeg savnet å følge dem fra starten til vei mot toppen og undergang. Slutten er selvsagt høydepunktet når de fleste ska likvideres, igjen typisk Martin Scorsese.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

Scroll to Top