I’m your great white hunter for this trip, though I happen to be black.
Congo er en latterlig film som faktisk har underholdningsverdi. Coverbildet er jo genialt, det beskriver kongoleserne på en treffende måte når man ser på rettsfarsen som foregår der nede med Moland og French.
De første ti minuttene er en katastrofe. Bruce Campbell sin overspilling med tidenes verste ansiktsuttrykk brant seg fast i minnet. Dialogen mellom Laura Linney og sjefen fikk meg til å skjære grimaser, og jeg ønsket jeg var en annen plass. Etter den elendige innledningen topper det seg med en pratende gorilla spilt av en liten tjukk mann. Effektene er i det minste ganske gode, det er jo Stan Winston som står bak.
Mest imponerende er rollebesetningen som består av Laura Linney, karismatiske Ernie Hudson, Tim Curry og to små gjesteroller der vi finner Delroy Lindo og Joe Pantoliano. Å skrape sammen denne rollebesetningen med det dårlige manuset er en bragd i seg selv. Frank Marshall har laget en film som er så dårlig at den har underholdningsverdi. Filmen er basert på en bok av Michael Crichton, en bok jeg ikke har lest. Men jeg tror ikke dette var hans fineste verk.
Legger du all logikk til side, fungerer Congo. Den er skikkelig irriterende det første kvarteret, etter det blir det bedre når gjengen ankommer Congo.
