En politimann og en leiemorder blir betatt av samme kvinne. Det blir skjebnesvangert for alle parter.
Vi følger Hye-young som bor i Nederland. Hun er maler av yrke, og hun håper en dag at hun kan få utstilt sine verk. En leiemorder har fulgt henne i lang tid, men siden han har det yrket han har, så tør han ikke å presentere seg for henne. Hun blir betatt av en politimann som jobber som spaner. Han får også følelser for henne, og leiemorderen begynner å bli sjalu. En dag så blir det en skuddveksling, og Hye-young blir alvorlig skadet sammen med politimannen. Leiemorderen ser nå muligheten til å endelig presentere seg for henne. Det skulle han aldri ha gjort.
Sørkoreansk filmindustri har stått på stedet hvil lenge nå. Men Daisy er et friskt pust. Kvinnen som har hovedrollen er mest kjent for rollen i My Sassy Girl der hun sprudlet. Ji-hyun Jun er en meget dyktig skuespiller som takler alle slags roller. Hun er utrolig dyktig når det gjelder å uttrykke seg med kroppsspråk i stedet for å bruke dialog, og det er det bare de beste som kan. Leiemorderen blir spilt av Jung Woo-sung, og politimannen blir spilt av Lee Sung-jae, begge er skuespillere i toppklassen. Disse tre skuespillerne gir virkelig liv til en film som kunne blitt meget middelmådig.
Når hun faller for politimannen i filmen, så føler man virkelig for den slemme leiemorderen i filmen. Det er han som har sendt henne alle blomstene, og bygget en bru for henne. Men hun tror det er politimannen som står bak alt dette, og han har ikke samvittighet til å si til henne at det er noen andre som står bak. Når endelig leiemorderen tar kontakt med henne, så virker hun så utakknemlig og det er her regissøren har truffet innertier. Man sitter og virkelig føler for leiemorderen i filmen, og man håper at han ikke blir drept eller arrestert.
Filmen er litt ujevn, og det blir litt dødtid i noen scener. Men det er mer positiv enn negativt å hente i Daisy. Sørkoreanere kan det med filmmusikk, og Daisy er intet unntak. Det er noen musikalske perler kombinert med dramatisk historiefortelling som nesten bare sørkoreanere kan.
Det som er interessant er at dette var et samarbeidsproduksjon mellom Hong Kong og Sør Korea. Jeg får sørkoreansk følelse når det kommer til dramadelen og filmmusikken, mens på slutten er det noe Infernal Affairs over filmen. Noe som egentlig ikke er så rart, da det er samme regissør i Daisy som står bak Infernal Affairs-serien! Daisy gir deg også en slutt du ikke forventer, og det er en passende slutt for en type film som dette.
