Doug Carlin forsøker å forandre fortiden.
Tony Scott og Denzel Washington er tilbake i Deja Vu. Deja Vu er en blanding av Minority Report og Frequency, og det er litt artig at James Caviezel, som spiller terroristen, var den snille som måtte redde sin far i Frequency, men her er den onde skurken.
Deja Vu er spennende og en engasjerende film, men dessverre taper den seg litt når Doug Carlin gjør et siste desperate forsøk på å redde Claire Kuchever, og stoppe bomben fra i å sprenge. Før dette skjer er filmen veldig spennende, og ikke minst opplevde jeg noe nytt når det gjelder tidsreiser. Scenen der Doug Carlin er i en biljakt er oppfinnsom og noe jeg aldri har sett før. En herlig og kreativ biljakt!
Jeg synes Tony Scott burde ha holdt seg til at man bare kunne se og ikke forandre fortiden. Slutten var som forventet og overrasket ikke i det hele tatt. Når man først begynner å leke med tiden burde man i det minste gjøre det på en bedre måte, for historien lekker som en sil. Teorien om tidsreiser er på barnestadiet i Deja Vu. Det legges aldri opp til skikkelig dramatikk når Doug Carlin oppdager at han kanskje kan forandre fortiden. Et ark med to linjer er all forklaringen vi får, det er rett og slett ikke nok.
Denzel Washington leverer alltid varene, han er mannen du kan stole på. James Caviezel kler skurkerollen, han er deilig ond. Før så likte jeg ikke James Caviezel, jeg fant ham rimelig kjedelig. Nå finner jeg ham undervurdert, og det er på tide at hans karriere skyter fart igjen.
Deja Vu er spennende, visuelt pen å se på og filmmusikken er sår og dramatisk. Tony Scott bruker varemerket sitt med mange nærbilder av ansiktene til skuespillerne og litt ustødig kamera. Jeg liker stilen til Tony Scott. Der mange av hans kollegaer i musikkvideobransjen bommer, vet Tony Scott godt hva han holder på med.
Deja Vu taper seg litt den siste halvdelen, men Deja Vu er en film man burde få med seg hvis du liker tidsreisefilmer og kreativitet, snakker da om den fantastiske biljakten.
