Det skjer mystiske ting på et sykehus.
Ved siden av Black House var Epitaph en av de filmene jeg hadde størst forventninger til i thriller sjangeren fra Sør-Korea. Filmen starter tregt og regissøren prøver å bygge karakterdybde uten å lykkes. Oppbyggingen kan minne meg litt om en annen Sør-Koreansk thriller ved navn A Tale of Two Sisters. Men likhetene varer ikke lenge.
Etter den litt trege oppbyggingen begynner ting å skje, og det er skremmende og visuelt nydelig. Atmosfæren er trykkende og klaustrofobiske, og jeg tenkte at jeg var vitne til atter en klassiker i thriller/grøsser sjangeren fra Sør-Korea. Da begynte selvsagt nedturen.
Og denne nedturen varer helt til slutt. Når rulleteksten dukket opp, ble Epitaph en kjedelig affære og tildels en rotet film. Historiefortellingen blir for stykket opp, og det ble for mange småhistorier. Jeg må ærlig talt si at det var noen av småhistoriene jeg ikke skjønte poenget med. Da mener jeg at regissøren burde skjerpe fortellerteknikken, for den var ikke bra i det hele tatt.
