Fido (2006)

Bill Robinson: I’d say I’m a pretty darn good father. My father tried to eat me. I don’t remember trying to eat Timmy.

Shaun of the Dead er den beste filmen jeg har sett som parodierer zombiefilmer. Fido er i like god, men har en litt annen stil. Vi er tilbake i de glade 50-årene, og zombier har blitt tjenere for de levende. Familien Robinson har ikke en zombie, men kona finner ut at det er på tide at familien også får seg en tjener. For i dette samfunnet er det ikke status å ha flere biler, her er man mer vellykket jo flere zombier man har. Men deres nye zombie vil skape store problemer etter hvert. Når zombien spiser opp deres gamle nabo, gjør lille Timmy alt for å skjule hvem som stod bak drapet. I nabolaget har det flyttet inn en mektig mann som er sikkerhetssjef for det ledende selskapet som beskytter folk mot zombier og som har gitt de levende døde en sjanse til. Og han vil til bunns i denne saken.

Fido er en sjarmerende og herlig film. Mye av denne sjarmen kommer av at man har valgt det glade 50-tallet med herlige farger og hårfrisyrer. Fido er ikke en film man gapskratter av, man trekker heller på smilebåndet. Man blir sittende å hygge seg, og da har filmen gjort jobben sin.

Skuespillerne leverer varene. Selv om jeg aldri har fordratt Carrie-Anne Moss etter Matrix trilogien, så takler hun denne rollen bra der hun blir forelsket i familiens zombie. Det er ikke mye blod og gørr her, så ikke se Fido hvis det er det du er ute etter.

En veldig frisk zombiefilm som er absolutt verdt å få med seg.