Tre tidligere venner møtes i en mixed martial arts-turnering. Det har gått mange år siden de sist snakket med hverandre, og gamle minner vekkes igjen til live når de står i ringen og skal denge løs på hverandre.
Fists of Legend er mange filmer i en. Her får man høre Rocky-musikken i tyngre utgaver, og selvsagt får man se flere gode kamper i buret og i ringen. Det jeg likte mest med Fists of Legend er at kampkoreografien ikke er den peneste å se på, men når man vet at de fleste deltagerne er amatører så føltes det mer realistisk ut enn det gjorde i f.eks. filmen Warrior.
Dette er en lang film med en spilletid på hele 150 minutter. Det er 45 minutter for mye, for som sagt så blir det for mange filmer i en. Har man sett det meste av sportsfilmer, spesielt kampsportfilmer, så vil man finne de fleste filmene i Fists of Legend. Selv de gode oppvekstfilmene fra Sør-Korea finner man her når filmen besøker fortiden og viser hvordan slåsskjempene levde på den tiden, og hva slags kameratbånd de knyttet. Man får egentlig aldri svar på hvorfor de mistet kontakten, det er en hendelse her som kan forklare litt, men ikke alt.
Det er ikke alt som er like interessant, som f.eks. den generiske historien om datteren som ikke liker sin far før han åpner seg opp for henne. Da forstår hun ham bedre. Jeg hatet også TV-produsenten som har null karisma og som ikke klarer å blunke. Jag håpte på at det skulle dukke opp en gangster som kunne ta seg runk og sprute en hard sædklatt i øyet på denne drittkjerringa. Ta den, din kalde kjerring!
Liker du kampsportfilmer er Fists of Legend verdt å sjekke ut da det ikke lages så mange gode kampsportfilmer lenger. Den har ikke nytt å si, men den sier det samme bedre enn mange andre kampsportfilmer om dagen.
