En profesjonell baseballspiller som er en bråkmaker, forsøker å redde sin karriere. Men for å redde sin karriere må han trene et lag bestående av spillere som er hørselshemmede. I starten hater han sin nye jobb, men etter en stund får han god kontakt med spillerne og de hjelper ham også med å komme seg videre i livet.
Glove er en varm og inspirerende film. Den har ikke noe nytt å tilby, her følger vi en selvdestruktiv mann som er en profesjonell baseballspiller. Han møter tenåringer som også har problemer, for mange ser ned på dem siden de er hørselshemmede.
Som en film har Glove sine øyeblikk, dessverre finner man for mange stereotyper her. Spesielt moren som ser ned på personer som er hørselshemmede er fryktelig. Hun tror og mener at hennes sønn er bedre enn de andre på grunn av at han kan prate. Å skrive inn en slik karakter er bare idiotisk og helt unødvendig.
Og så har vi nonnen på skolen som elsker å kontrollere sine studenter, hun forstår seg ikke på dem og heller ikke hva de føler. Hun er en elendig rektor, og etter å ha sett Glove hater jeg trangsynte nonner. Ta et kors og skyv den opp i, ja, du vet.
Glove har et hjerte som banker, men det er synd at filmen har flere svake karakterer som kun har ett lag. Slutten er emosjonell, og jeg likte virkelig spillerne, men de har dessverre ikke mye personlighet. Poenget er at de skal spille som et lag og stå sammen, de opplever tunge stunder under spesielt treningen som er tøff. Men takler de den harde treningen så blir de sterkere, både fysisk og mentalt, og da vil de også fungerer bedre som et lag. Jeg heiet på disse guttene, det var hyggelig å se de vokse som personer og ikke minst få selvtilliten de trengte.
