But you only shot him once, right? Maybe you gotta shoot him more times. Like four- or six- maybe you gotta shoot him six times?
Hatchet var til tider en positiv overraskelse. Spesielt den første halvdelen av filmen der man blir litt kjent med rollefigurene som du vet vil dø. Filmen holder en lett og lystig tone, og det er noen vittige kommentarer her. Humoren står guiden og de to billige damene som ikke har så mye oppe i knollen for. Det er selvsagt drapene som er hovedretten her. Man får servert avkappede kroppsdeler med blod og gørr. Noen av drapene er gode mens andre er kjedelige.
Hatchet holder som sagt en lett tone, og filmen blir aldri skummel eller spennende for den er altfor forutsigbar. Den gale drapsmannen i gummidrakt dukker bare plutselig opp. Han må være en jævel til å løpe, og han må ha indianerblod i årene for mannen er lydløs og kan dukke opp ut av intet. Det blir tullete, men det er slik filmen er. Takler du ikke at drapsmannen er supermann med overnaturlige krefter, er nok ikke Hatchet filmen for deg.
Effektene går fra bra til dårlig. Det som trekker Hatchet nedover karakterskalaen er mangel på kreativitet midtveis i filmen når morderen blir identifisert. Da er det til tider noen kjedelige scener, og drapene imponerer heller ikke. Det tar seg opp igjen på slutten, men regissøren Adam Green som også er manusforfatter imponerer ikke med den brå slutten han byr på. Jeg trodde det var noe galt med filmen, for det virket som om det manglet noen bilder på slutten. Slutten er som tatt ut fra Friday The 13th.
En ujevn film som er best i den første halvdelen, for kreativiteten blir mangelvare underveis. For dem som liker slasherfilmer, og vil ha en film som ikke tar seg selv alvorlig, er dette en fin film.
