Why do we always expect home to stay the same? Nothing else does.
Hearts in Atlantis er basert på en roman av Stephen King. Stephen King liker å gå tilbake til barndommen i sine bøker der unge, uskyldige mennesker opplever fæle ting, eller så må de bli voksne alt for fort.
Dette er ikke den beste filmatiseringen av en Stephen King-roman, og det er heller ikke den beste romanen han har skrevet. Man må nesten sette denne opp mot Stand By Me, og Hearts in Atlantis er langt unna den filmatiseringen. Å sammenligne Hearts in Atlantis mot It blir galt, men tar man vekk Pennywise og grøsserelementene i boken og filmatiseringen, så klarer heller ikke Heart in Atlantis å følge etter. Stand By Me og It er fantastiske bøker, og to gode filmatiseringer, selv om filmatiseringen av It kunne vært bedre. Styrken ligger i karakterdybden, og hvordan disse unge menneskene takler problemene som oppstår i deres hverdag. Heart in Atlantis blir for lett i denne sammenheng, selv om de to barneskuespillerne imponerer stort. Morsomt å se Anton Yelchin som barneskuespiller, han er en fantastisk skuespiller.
Filmen har i hvert fall en rollefigur som man virkelig hater, og det er moren til Bobby Garfield. Maken til selvopptatt drittkjerring skal du lete lenge etter. Jeg likte ikke helt utfallet av slutthendelsen der sønnen aksepterer det som har hendt. For jeg hadde hatt det vanskelig å tilgi et slikt råttent menneske.
Historien i filmen er relativt svak, det er noe som mangler her. Det går litt for fort unna med karakteroppbyggingen til ungene, derfor blir ikke slutten like rørende som den kunne ha vært. Ellers er det en grei film, men den har mange mangler og man føler at man har besøkt disse rollefigurene noen ganger for mye.
