Vi følger en taper av en mann som alle ser ned på. Han har ingen venner, så han kjøper seg en liten skilpadde som hjelper ham med å bli en populær rockeartist.
Love & Peace er regissert av Sion Sono, og med Love & Peace forsøker han å følge i fotsporene til den japanske regissøren, Takashi Miike. Han forsøker å være like versatil som Takasi Miike, men som alle vet vil han aldri klare å følge i fotsporene til Takashi Miike. Man kan vel si at hadde Rob Zombie laget en barnefilm, så hadde Love & Peace vært resultatet. Dette er en film for de yngre barna, men jeg kan ikke helt skjønne at unger kan ha så dårlig smak.
Formelen er enkel, en taper av den såkalte mannen uten talent, setter opp en liten liste med sine store drømmer. Det viser seg at skilpadden får magiske egenskaper når han havner i kloakken og lever sammen med en uteligger som har magiske kuler som gjør forskjellige ting med dyr og leker, og det viser seg at skilpadden får feil magisk kule og skilpadden kan oppfylle drømmene til eieren som plutselig blir en stor og populær rockeartist i Japan.
Protagonisten vi følger fortjener ikke denne suksessen. Han er en irriterende type, og selv om han blir sett ned på synes man ikke synd på denne idioten på grunn av den latterlige overspillingen til skuespilleren.
Jo større drømmer som oppfylles, jo større blir også skilpadden, noe som blir et stort problem mot slutten av filmen. Tenk en snill Godzilla.
Underveis begynner protagonisten å miste bakkekontakten, han tenker kun på seg selv. Høres ikke det kjent ut?
Problemet med Love & Peace er at den er så jævla barnslig, den har irriterende karakterer, og snakkende leker og dyr fungerer ikke i mine øyne. Det er kun skilpadden jeg likte i filmen, resten av karakterene er bare søppel!
Protagonisten er en kvalm type, skuespilleren overspiller, det er pinlig å se på og man bryr seg ikke om protagonisten i filmen. Greit nok, skilpadden er søt, men det holder ikke når manuset er så forutsigbart og uengasjerende.
Med Love & Peace fortsetter nå Sion Sono å bli en dårligere filmregissør. Det er synd, for han hadde noen fine år før han forsøkte å bli mer kommersiell. Nå forsøker han å lage filmer i forskjellige sjangere som veldig få filmregissører klarer, Takashi Miike er en få regissører. Problemet er bare at Sion Sono har fått for høye tanker om seg selv, han nekter å forstå at skyggen til Takashi Miike alltid vil henge over ham og med Love & Peace viser Sion Sono at han ikke vet hvordan man skal lage en god barne og familiefilm.
