En manga-artist mister jobben sin. Han har nettopp flyttet inn i en ny leilighet, og han trenger en jobb for å betale husleien og bo i Tokyo. Ingen vil ansette ham, de mener at hans stil har gått ut på dato og at det kanskje er på tide for ham å gå videre og glemme drømmen om å jobbe som manga-artist.
Onobori Monogatari er best i de første 70 minuttene. Det er interessant å følge protagonisten når han leter etter en jobb som manga-artist. Han er rundt 30 år gammel, og de fleste av oss kan vel relatere til denne karakteren og hva han går igjennom når drømmen hans er i ferd med å bli knust. Kanskje det er på tide å konsentrere seg om andre ting enn manga, men det er lettere sagt enn gjort når man elsker det man gjør.
Plutselig forandrer Onobori Monogatari seg når den introduserer faren til protagonisten og en ung kvinne som vi så vidt blir kjent med i starten av filmen. Jeg følte på dette tidspunkt at historien tok en lengre og uinteressant pause, jeg kjedet meg og jeg savnet noen av de tidligere karakterene vi møtte. Spesielt karakterene som protagonisten møtte når han og de andre karakterene bodde i samme leilighetskompleks.
Onobori Monogatari har sjarm og varme, men den er 25 minutter for lang og den mister underveis fokus på det som er interessant.
