Historien om Nelson Mandela.
I hovedrollen som Nelson Mandela finner vi en av mine favorittskuespillere, Idris Elba. Men jeg visste at han ikke ville passe inn i rollen som den legendariske Nelson Mandela. Problemet er at Idris Elba er en bøs og tøff skuespiller som er svær og høy. Han er en kraftkar, og før han blir gammel og grå i filmen, føler man ikke at dette er Nelson Mandela man ser. Alt fra gange og tonefall sier at dette er Idris Elba og ikke Nelson Mandela.
Selve filmen er som de fleste biografifilmer fra Vesten. Dette er en film for hele familien, det er mye vold her selvsagt, men filmen skjuler grafiske scener. Filmen blir aldri skikkelig mørk, når det først begynner å bli litt ubehagelig så er scenen ferdig.
Jeg ønsket å føle mer over de hvite djevlene i filmen, men den følelsen dukket ikke ofte opp. Det ble helt latterlig når Nelson Mandela blir overført til fengselsøya der fangevokterne har sniffet for mye amfetamin. Snakk om klovner! Det ble komisk, ikke provoserende.
Nå gaper Mandela: Long Walk to Freedom over flere tiår, og fordelt på 140 minutter så ønsker filmen å fortelle oss for mye med tanke på spilletiden som blir for kort. Mandela: Long Walk to Freedom hadde fungert mye bedre som en miniserie, for den går aldri helt i dybden på alt det som foregikk bak kulissene og jeg følte heller ikke at jeg ble så godt kjent med Nelson Mandela. Han blir så enkelt og kjedelig fremstilt.
Det her er ikke en av de beste biografifilmene jeg har sett. Det blir for pent og pyntelig, dybden mangler og tøffingen Idris Elba passer ikke inn i rollen som Nelson Mandela.
