A dog doesn’t care if you’re rich or poor, educated or illiterate, clever or dull. Give him your heart and he will give you his.
Det kan virke som om hundefilmer er populære om dagen. Først den japanske 10 Promises to My Dog, og nå Marley & Me. Begge filmene er helt like i handling. Vi følger hunden fra den er valp til den dør. Du vet at du vil bli gråtkvalt på slutten hvis du er hundeelsker. Historien og familieproblemene er enkelt fremstilt, veldig glorifisert. Alt er så hyggelig i denne kjernefamilien, kanskje så mye at man får litt brekninger. Egentlig burde ikke dette paret hatt hund i det hele tatt, de vet ikke hvordan man skal håndtere en hund og Marley er en vill hund uten begrensninger. Første scenen der Owen Wilson plasserer Marley ute i garasjen viser jo dette. Du tar ikke til deg en hundevalp og lar den sove i en eske i en garasje. Den skal ha trygget og kontakt med sin nye flokk.
Jennifer Aniston har tidenes kropp etter å ha født tre barn. Hyggelig er det å se Owen Wilson komme til hektene igjen etter personlige problemer. Jeg har alltid likt fyren, jeg føler meg alltid avslappet når han er på skjermen. Hvem trenger vel beroligende legemidler når du har Owen Wilson.
Marley & Me er hakket bedre enn 10 Promises to My Dog. 10 Promises to My Dog var bedre på en ting, og det var en rørende slutt som gjorde vondt. Samme følelse fikk jeg ikke når Marley takker for seg.
Det er ikke mye å le av her, Marley & Me blir altfor glattpolert. Det jeg likte best var at familien ikke var fisefine. De skjønte at hvis man har en hund kan ting skje, men som sagt er det ikke helt realistisk fremstilling av en hund har man hundetekke. Dressur og forståelse er viktig når man anskaffer seg hund.
Jeg venter fremdeles på en skikkelig hundefilm med en god og dyp historie, noe vi fikk glimtvis servert i filmen Red, bare at hunden ble drept etter kun noen få minutter.
