Hevn og martyrer.
Nok en brutal film fra Frankrike. Martyrs vil nok støte mange, den kan gjøre noe med psyken til folk. Filmen var ikke helt slik jeg forventet den skulle være. Jeg forventet nok mer en typisk torturpornofilm som det så fint kalles om dagen. Den første halvdelen handler om hevn, og selvsagt får vi servert en del grafiske scener. Den første halvdelen er det jeg forventet av Martyrs. Heldigvis fulgte ikke den formelen helt inn til mål. Den siste nedbrytende halvdelen er det som skiller Martyrs fra resten av filmene i denne sjangeren. Heldigvis gjør denne delen jobben sin, noen vil garantert finne denne delen kjedelig. Jævlig å se på, en hard psykisk påkjennelse for mitt vedkommende.
Martyrs er en skitten og brutal film, mange vil nok kalle filmen for torturporno, jeg satt ikke helt med den følelsen. Man kan ikke helt sammenligne Martyrs med Hostel eller Saw-filmene. Martyrs klarer fint å stå på egne bein. Historien er mer solid. Filmen er kvalmende, støtende, ydmykende og blodig. Den siste halvdelen gikk på psyken løs. Jeg hadde bilder i hodet mitt når jeg la meg for kvelden. Martyrs gjorde inntrykk, det merket jeg godt.
Skuespillerne gjør også en meget god jobb. Det vil si de to venninnene som bærer så å si hele filmen på sine skuldre. Resten får ikke nok tid til å etablere seg.
Av Inside, Frontière(s) og Martyrs, likte jeg Martyrs best. Den har en mye bedre historie. Martyrs er ikke like blodig som Inside, men det vi ser er nok. Det kan virke som om regissør Pascal Laugier forbereder seg til nyinnspillingen av Hellraiser. Slutten tyder på akkurat det. Er som hentet fra den første Hellraiser-filmen.
Martyrs tror jeg er en elsk eller hat-film. Ikke forvent en film like blodig som Inside, tenk mer lidelse. Martyrs er ikke en samlebåndsfilm. Se den hvis du er lei av kommersielle grøsserfilmer fra Hollywood. Er du kun vant til den type filmer vil du nok få sjokk etter Martyrs.
