To snørrvalper får en ny barnepike som er en ekte narsissist og heks. Hennes navn er Mary Poppins.
Jeg mener å ha sett enkelte scener, men jeg har aldri sett hele Mary Poppins. Det er jeg egentlig veldig glad for, for jeg fikk vondt i hodet av hele Mary Poppins og universet handlingen finner sted i.
Jeg fikk så å si ingenting ut av filmen. For meg så ble dette et kaotisk filmemareritt med en svært irriterende Dick Van Dyke som klovner og står i. Alle karakterene utenom faren i huset har fått i seg for mye sukker, jeg vet at dette skal være sjarmerende, og at man må tenke litt på når filmen kom ut, men Mary Poppins holder seg uansett ikke godt.
Så har vi den jævla irriterende syngingen som aldri tar slutt. Nå har aldri undertegnede vært særlig glad i sang og dans når jeg ser en langfilm, men jeg liker faktisk noen få musikaler. Men låtene og hele den syke atmosfæren gjorde at jeg nesten fikk lyst til å hoppe ut av vinduet fra første etasje.
Mary Poppins er en film som har svært lite å si og gi. Det er den klassiske historien om den strenge og seriøse familiefaren som trenger litt sang og dans for å våkne opp fra sin dvale. Det blir et mas uten noe særlig mål og mening i nesten 140 minutter. Det holder ikke bare med kvalmende sjarm og latterlige karakterer og dans. Det hadde vært fint hvis filmen i det minste hadde en bedre historie, og om karakteren Mary Poppins hadde litt personlighet og dybde.
