Melancholia (2011)

Enden er nær.

Jeg har mye å ta igjen når det gjelder Lars von Trier. Jeg har kun sett Antichrist, så det er mye å se frem til. Melancholia er best i den første halvdelen der det er fest, usympatiske karakterer, depresjon og en dose sort humor. Det skjer mye, men Lars von Trier har full kontroll på det han gjør.

Men den andre halvdelen trekker filmen litt ned på karakterskalaen. Enden nærmer seg, og jeg savnet flere rollefigurer og interaksjon. Kirsten Dunst er god, Charlotte Gainsbourg er enda bedre og storspiller den siste halvdelen. Men selv om Lars von Trier fanger opp det essensielle ved en depresjon, er det noe som mangler i den siste halvdelen. Det blir ikke interessant eller gripende nok, selv om filmen prøver sitt beste. Det jeg vil huske best fra filmen er sammenbruddet og fortvilelsen til Charlotte Gainsbourg helt på slutten av filmen. Fantastisk og hjerteskjærende scene som gjorde vondt langt inn i hjerterota, selv om skuespilleren som spiller sønnen er elendig i rollen. Den scenen er gripende og rå, men før det følte jeg ikke så mye, det skjedde litt for lite rundt familien. Det virket ikke som om de helt forstod alvoret, men så viser Kiefer Sutherland sin sanne side, og fra der kjente jeg mer på følelsene mine når Charlotte Gainsbourg får panikk og realiteten banker på døren. Det som hadde gjort den siste scenen bedre, hadde vært å bruke melodien Death is the row to awe fra The Fountain. Fantastisk melodi som hadde passet perfekt i den aller siste scenen i Melancholia. Jeg skjønner selvsagt hvorfor man ikke kunne bruke den, men den hadde vært så mye bedre og gripende. Det er så mange forskjellige følelser i den melodien.

Mange vil sikkert like den andre halvdelen best, men jeg falt mer for det som skjedde i den første halvdelen. Krangler og ubehagelige situasjoner er god film hvis forholdene ligger til rette, og det gjør det her med en strålende Kirsten Dunst som leverer en troverdig rolletolkning som en deprimert kvine som holder en maske som er i ferd med å rakne. Den andre halvdelen er som sagt ikke like underholdene og interessant, det skjer for lite og det er kanskje også meningen til Lars von Trier der han viser tomheten og apatien som følger med en depresjon. Men det er også hjerteskjærende å se Charlotte Gainsbourg innse realiteten, at verden kan ikke reddes og hun vil miste det kjæreste hun har. De fleste kan relatere til det, og det er skremmende!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.