What do you want from me?
Mirrors er en nyinnspilling av den sørkoreanske Into the Mirror fra 2003. Nå er det lenge siden jeg så originalen, men starten er helt lik hvis jeg husker riktig. Å kalle Mirror en nyinnspilling eller en remake som det også kalles, blir litt feil. For Mirrors låner ideer fra originalen, og forteller historien på sin måte. Så det blir mer riktig å si at Mirrors henter inspirasjon fra Into the Mirror.
Regissør er Alexandre Aja. Han slo igjennom med Haute Tension aka Switchblade Romance, en film jeg likte svært godt. Etter det har det gått nedoverbakke for Alexandre Aja, spesielt filmen han regisserte etter Haute Tension, nyinnspillingen av The Hills Have Eyes. Den filmen var et makkverk, og jeg er forundret over at denne regissøren satser på nyinnspillinger. For Alexandre Aja er en regissør med stort potensiale.
I hovedrollen finner vi Kiefer Sutherland. Han gjør en god rolletolkning der han mister forstanden bit for bit. Mirrors har noen godbiter på lager for dem som liker en dose brutale scener. Vakten som skjærer over strupen sin er helt lik originalscenen, bare råere. Kjevescenen er noe av det tøffeste jeg har sett på lenge. Du tror det ikke før du ser det!
Scener blir drevet fremover av god filmmusikk som aldri står stille. Jeg la merke til hvor fremtredende musikken var underveis, og det hjalp godt i de scenene Kiefer Sutherland mister forstanden. Mirrors er også en visuell pen film. Den forbrente bygningen er ekkel, men samtidig pen med alle speilene. Det jeg ikke helt likte var at den gamle bygningen ikke hadde like stor betydningen som i den originale filmen. Jeg hadde likt bedre hvis Kiefer Sutherland hadde tilbrakt mer tid i denne nifse bygningen.
Mirrors vil jeg si er bedre enn originalen selv om det er to vidt forskjellige filmer. Alexandre Aja mister litt grepet på slutten, men han gjorde så mye riktig i mesteparten av filmen at jeg vil si at Mirrors er den beste filmen jeg har sett som har hentet inspirasjon fra en asiatisk film.
