Let’s put it this way: I fought for the South. We lost.
Near Dark har jeg alltid betraktet som en av de beste vampyrfilmene som er laget. Jeg har sett filmen en del ganger, og nå var det noen år siden sist.
Dette avsnittet inneholder avsløringer. Near Dark har fremdeles sine kvaliteter, men nå er svakhetene mye tydeligere. Vampyrene er dumme, spesielt mot slutten rakner historien. Her har vi noen vampyrer som har levd lenge, og lederen gjør en hårreisende feil som vil koste dem dyrt. Her har vi idyllisk familieliv på gang med en liten familie på tre som har glemt det som har skjedd, og som skal hygge seg med middag. Alle problemer er løst, men så skal selvsagt vampyrene ha det siste ordet. Reagerer ikke politiet på at de skyter en person flere ganger, men fyren løper bare videre mens det ryker av ham? I mange filmer skal man legge all logikk til side, men når de plutselig løser hvordan man skal kunne kurere sykdommen vampyrisme, da gikk det for langt.
Trioen fra Aliens er tilbake. Lance Henriksen, Bill Paxton og Jenette Goldstein. Sistnevnte har en forferdelig hårfrisyre, heldigvis overspiller hun ikke slik hun gjorde i Aliens. Det kan man ikke si om Bill Paxton. Den mannen er kongen av overspilling. I nesten alle filmer jeg har sett ham i, spiller han den samme kule rollefiguren. Mannen kan jo ikke annet enn å overspille!
Atmosfæren er fremdeles fin, men hele tiden sitter man med inntrykket av at dette er en B-film, for manuset lekker som en sil. Høydepunktet er barscenen som regnes som en klassiker. Ellers er dette en film en må få med seg, spesielt hvis du elsker vampyrfilmer. Men jeg trodde ærlig talt at filmen ville holde seg bedre.
