Musikk, kjærlighet og en koffert.
Nowhere to Turn føltes helt meningsløs ut. Vi følger en ung kvinne som fremdeles bor hjemme hos sine foreldre. Hun ønsker å reise utenlands for å studere musikk, men hun skjønner ikke at man må jobbe for det man ønsker her i livet. Både økonomisk og kunstnerisk. Når hun ikke får viljen sin tar hun med seg sin koffert og bosetter seg hos kjente. Hun er en vandrende, kvalm boms en ikke får sympati for. Hun er frekk, lat, apatisk og virker totalt tilbakestående. Hva er poenget med å lage en film som handler om en kvalmende kvinne som er lat og ikke gidder å gjøre noe med livet sitt?
Nowhere to Turn skal ha en ting, den er velspilt. Spesielt Cha Soo-yeon som spiller hovedrollen og bomsen er praktfull. Når man ikke finner noe mening i en film, da gir en film lite. Noen finner sikkert mening med Nowhere to Turn. Det gjorde ikke undertegnede.
