Earn this.
Saving Private er en fantastisk god krigsfilm med storslagne slagscener det virkelig er futt i. Det filmen mangler er en historie som engasjerer, for her gjorde Steven Spielberg en slapp jobb med å bygge opp familien Ryan. Vi ser bare moren som faller ned på knærne i noen sekunder, og det tror Steven Spielberg er nok for at seere skal bli rørt og at vi skal akseptere at en hel tropp skal ofre sine liv for en eneste person. Det fungerte ikke for min del, jeg ble bare skuffet over hvor lett Steven Spielberg løste dette. Heldigvis er dette det eneste og svakeste punktet i filmen, men det er ødeleggende nok til at jeg ikke gir filmen full pott.
Skuespillerne lever gode rolletolkninger. Det er mange kjente skuespillere med, og i starten hadde jeg litt problemer med å akseptere noen av dem. Underveis glemte jeg dette, og det betyr at skuespillerne leverte troverdige rolletolkninger og gled inn i rollene og miljøet. Skuespilleren som imponerte meg mest var Giovanni Ribisi. Han fikk frem en følsom karakter som overskygget de andre.
Slagscenene er det høy klasse over. Filmen starter forrykende med det legendariske slaget på Omaha Beach, og avslutter med et stort pang. Det siste og avgjørende slaget er etter mitt syn bedre enn slaget på Omaha Beach. Oppbyggingen og nerven er til å ta og føle på. Det er kaotisk og intenst, samt vekker en rollefigur avsky. Jeg snakker selvsagt om Jeremy Davies, den feige mannen.
Saving Private Ryan har noen av de beste slagscenene som er festet på film. Historien er elendig, men som krigsfilm er det få filmer som kan overgå Saving Private Ryan.
