Sinne, ett blodig øye og beskyldt for drap på sine egne foreldre. Hans navn er Ryo Narushima.
Regissør Pou-Soi Cheang er tilbake med en ny film. Hans forrige film var den skitne, men skuffende Dog Bite Dog. Shamo er basert på en japansk manga som jeg ikke har noe form for kjennskap til.
Shawn Yue har hovedrollen som Ryo Narushima. Han blir bare bedre og bedre som skuespiller, og han viser at selv om han er først og fremst en popstjerne, kan man utvikle seg som skuespiller også. Alle unntatt Edison Chen, den kvalme jævelen!
Shamo starter bra, akkurat som Dog Bite Dog, men så blir filmen bare dårligere og dårligere. Det å lage film som er basert på en managaserie er ikke lett, for karakterdybde og forhistorie pleier å bli ofret. Dette ødelegger hele Shamo.
Nå kommer det en avsløring, men egentlig vil jeg ikke kalle det en avsløring. Skal det komme som noen overraskelse at Ryo Narushima ikke drepte sine foreldre? Og hva med den siste kampen, hva var poenget? Shamo føltes meningsløs ut når rulleteksten dukket opp. Var dette alt?
Shamo er visuelt pen å se på, det skal regissør Pou-Soi Cheang ha. Filmmusikken er til tider tøff, men ikke alt klaffer. Det er synd at filmen går for raskt unna, for materialet virket spennende. Det beste hadde nok vært at en japansk regissør ved navn Takashi Miike hadde regissert Shamo. Da kunne det blitt moro. Sluttresultatet ble bare trist.
