Tre bestevenner reiser til Shanghai for å finne lykken. Men denne reisen vil forandre deres liv og forhold til hverandre.
Blood Brothers er inspirert av John Woos klassiker Bullet in the Head. Likhetene er der, men som film er ikke Blood Brother i nærheten av Bullet in the Head. Det er noen filmer man ser som er dårlig laget, men man merker at det er kvaliteter her som regissøren ikke klarer å bringe frem. Blood Brothers er en slik film.
Filmen varer i 90 minutter, og det er for det første altfor kort. En spilletid på rundt 150 minutter hadde vært mye bedre. Vi har tre kompiser her som er bestevenner, og to av dem er brødre. Regissøren klarer ikke å formidle det såkalte sterke båndet mellom dem, og oppbyggingen av rollefigurene er ikke til stede. De ankommer Shanghai, og i neste øyeblikk etter en liten skuddveksling er de høyt på rangstigen i gjengen.
Regissøren har kun en film bak seg, og han burde ikke få sjansen til å lage flere filmer. Han hopper fra den ene scenen til den andre uten noe for for oppbygging. De emosjonelle scenene blir bare tull når det ikke er noen form for karakterdybde eller oppbygging av viktige scener.
Blood Brothers er fin å se på der vi er tilbake i 1930-årene. og skuddvekslingene er det trykk i. Det mangler bare skikkelig actionkoreografi. De fleste skuespillerne gjør en grei jobb, men ikke mer. De lider av å bli styrt av en regissør som ikke vet hva han holder på med. Dette var trist, for som jeg skrev over merket man at Blood Brothers kunne ha blitt en klassiker. Hadde bare filmen hatt en annen regissør og litt sterkere skuespillere. For Daniel Wu kan ikke redde en film som dette, når man har en elendig regissør som ikke klarer å formidle historien og bygge rollefigurer på en skikkelig måte.
