I’ll not let you destroy my church!
Stigmata er ikke en god film. Temaet er interessant, utførelsen stinker. Her har vi med en elendig regissør å gjøre, som ikke helt vet hva han gjør. Rupert Wainwright gjør som de fleste talentløse filmskapere som prøver å være kule. Raske klipp, et kamera som nesten aldri står stille og en slapp atmosfære som lukter død og fordervelse. En enkel formel de fleste oppegående er lei av. Stigmata er typisk en film myntet på MTV-generasjonen.
Historien fungerer i bakgrunnen, men Stigmata står på stedet hvil ganske lenge. Det samme skjer igjen og igjen, og det ble en prøvelse å se hele filmen. Å se på samme hendelser om og om igjen gir meg ikke mye, kun irritasjon. Og når man da må se Rupert Wainwright leke kul regissør, da holder det.
Frankie Paige er en slitsom rollefigur som tydeligvis ikke kjenner mye smerte. Etter å ha blitt spiddet gjennom armer og bein, klarer hun fremdeles å gå på jobb, og hun går helt normalt også. Hva faen? Dette ødelegger den siste rest av troverdighet Stigmata har igjen.
Stigmata er kun en irriterende film som er laget av en talentløs amatør.
