Hate put me in prison. Love’s gonna bust me out.
The Hurricane er basert på sanne hendelser. Filmer som The Hurricane er ikke morsomme filmer å se når en uskyldig mann blir utsatt for justismord. Nå kan jeg ingenting om denne historien, og saken er ikke løst til dags dato, men temaet er skremmende.
Som en filmopplevelse satt jeg igjen med blandede følelser. Vi blir så vidt kjent med Rubin Hurrican Carter, som blir spilt ypperlig av Denzel Washington når han er en ung gutt til han kommer hjem igjen fra militæret. Dette er bare mindre scener, og jeg lurte litt underveis på hva regissør Norman Jewison ville oppnå med denne filmen. For selv om filmen varer i 140 minutter, så føltes det som om man bare skummet overflaten, dette gjelder både historien og karakteren Rubin Carter.
Det er kun et par boksekamper i filmen som er veldig korte, og når Rubin Carter kommer hjem fra militæret er han en veldig god bokser. Hvem lærte ham? Var han et talent utenom det vanlige, spurte jeg meg selv, for filmen gir ikke noe svar på dette. Regissøren klarte ikke begge delene med å la seeren bli godt kjent med Rubin Carter, heller ikke etterforskningen ble særlig spennende.
Rubin Carter lider i fengsel og mister seg selv som person, og så blir det bare noen få minutter i en rettssal der han blir sluppet fri. Hovedvekten av filmen handler om hvordan Rubin Carter takler sitt liv i fengsel, og mot slutten av filmen blir det litt etterforskning med noen typiske scener der en gammel etterforsker føler seg truet og er redd for at denne gamle saken skal igjen se dagens lys.
En veldig ujevn film, og The Hurricane hadde helt feil regissør. Som seer ville jeg ha karakterdybde og en spennende etterforsking som ville vekke følelser i meg når Rubin Carter ble sluppet fri. Men den følelsen kom ikke, og da har ikke regissør Norman Jewison gjort jobben sin skikkelig. Kanskje den uteblivende følelsen av glede for Rubin Carter uteble da han i det hele tatt ikke ble portrettert som en god mann. Ligger litt der også.
