Sannheten.
The Beaver er en fin dramafilm som nok vil bli boikottet av perfekte mennesker som ikke liker Mel Gibson. Det morsomme er temaet The Beaver tar opp, depresjon og styrken til å vise sin svakhet. Mel Gibson er ikke en feilfri mann, det er det få som er. Han får mene hva han vil om jødene, jeg driter i dem, og når russiske lykkejegere utnytter en mann som ligger nede, får de ikke noe sympati fra min side. Det finnes verre mennesker enn Mel Gibson, har alle plutselig glemt mannen som voldtok en mindreårig, Roman Polanski? Dobbeltmoralister er kvalmende og fordummende skapninger, Mel Gibson har sikkert sine svakheter som menneske, takk og pris for det! Men en voldtektsmann er han ikke så vidt jeg er bekjent.
I The Beaver viser Mel Gibson atter en gang hvorfor han er en av de beste skuespillerne i verden. Han er en skuespiller som takler det meste. Depresjon skal man ikke spøke med, vi får aldri forklart hvordan Walter Black havnet i en depresjon, men en behøver ikke å ha en grunn til det, den kan bare komme. Han forsøker å hjelpe seg selv når hjelpeapparatet ikke fungerer, men underveis blir idyll til et mareritt der Walter Black må kjempe for livet sitt mot en dukke.
Rollebesetningen er imponerende med Mel Gibson, Jodie Foster, Anton Yelchin og Jennifer Lawrence. De to sistnevnte har selvsagt en lysende karriere foran seg, jeg har gitt disse to skryt nok i andre anmeldelser. Alle skuespillerne leverer, men de blir aldri utnyttet til sitt fulle potensiale. Manuset gir Anton Yelchin og Jennifer Lawrence for lite å jobbe med. Temaet depresjon og lykkelig fasade sier det meste, og The Beaver bruker ikke flere timer på å dykke ned i sinnene til karakterene, noe jeg ønsket, for selve historien og temaet blir litt i letteste laget.
The Beaver har mange blåste mennesker godt av å se, de som alltid smiler og skjuler sine svakheter. Våkn opp!
Noen ganger kan man trygt bruke utryket “less is more”.
Man trenger ikke ytterligere dybde på karakterene, det ville fått historien til å spore av. Denne fortellingen balanserer på en hårfin knivsegg, men unge Foster (ung regisør) klarer dette flott. På mange måter minner ilde, klippe og regiteknikk meg om Eastwood og det er ett kompliment. Meget sterke skuespillerprestasjoner her, selv om jeg har sett Foster bedre, mulig regi+bærende birolle ble litt mye. Men godt at det ikke gikk ut over regien som er stram og nærmest perfekt.
Synes filmen alanserer glimrende mellom humor, drama og alvor om ett sårt tema. Jeg gir denne en sterk 9/10 (9,5/10).
Synes du er litt lavt på skalaen her, spent på hva du sier etter gjensyn om en stund.
Det er en fin film, men den mangler det lille ekstra for mitt vedkommende. Jeg elsker filmer som, The Beaver, filmer som har noe å si og gi, men jeg ble aldri skikkelig emosjonelt innvolert.