Jesus Christ, that’s Jason Bourne!
Så var den tredje Jason Bourne-filmen her. De to første filmene er strålende, og The Bourne Ultimatum skuffer heller ikke. Det er noe å pirke på her. Det er at har man sett en Jason Bourne-film, har man sett alle. Filmene føles prikk like ut i handlingsmønster og actionscener, men merkelig nok blir man hektet i hver eneste film. Matt Damon gjør en god jobb som den følelsesløse Jason Bourne, men han sliter med troverdigheten når han forsøker å vise sin myke side. Som den kalde Jason Bourne er han sikker.
Det ristes hardt med kameraet her, men jeg la faktisk ikke så mye merke til det. Hvis man begynner å fokusere på kameraet, da vil man selvsagt legge merke til det. Jeg vil kalles det god risting og klipping. Det er veldig få filmer der det funker å riste kameraet, men i de to siste Jason Bourne-filmene passer det ypperlig til scenene og intensiteten det skaper. Klippeteknikken er også noe som forsterker intensiteten i scenene vi ser.
Høydepunktet er den siste biljaktscenen der Jason Bourne stjeler en politibil. Jakten og krasjet som følger etter er noe av det råeste jeg har sett innen bilkrasj og biljakt. Du føler virkelig at dette må ha gjort vondt.
The Bourne Ultimatum er en velspilt og spennende film selv om man føler at man har sett det to ganger tidligere. Det er klart den beste filmen i serien. Tempoet er høyt, og som seer blir man engasjert fra første sekund. Paul Greengrass har luket vekk feilene som ble gjort i The Bourne Supremacy. Regien og scenene er mye stramere, det er ingen dødtid å spore i The Bourne Ultimatum.
Jeg har alltid fantasert om Mark Wahlberg som Jason Bourne. Jeg tror han hadde vært et bedre valg enn Matt Damon. Selv om Matt Damon gjør en bra jobb, er Mark Wahlberg mer intens, og han kan vise litt mer følelser. Men man kan ikke få alt i pose og sekk.
