En pen mann med dårlig rygg vil gjerne feste litt, men det er han for pen til. Så dukker det opp en sigøyner som selvsagt er flink til å danse, og en soldat med et hjerte av gull. Sammen forsøker de å stoppe den mektigste mannen i byen som ikke er glad i sigøynere, han er ikke den eneste.
The Hunchback of Notre Dame er ikke den beste Walt Disney-filmen jeg har sett. Problemet med The Hunchback of Notre Dame er at den blir for mørk i tonen. Varmen man finner i de fleste Walt Disney-filmene, finner man egentlig ikke her. Karakterene er også grå og kjedelige, selv den pene mannen uten ryggproblemer er dørgende kjedelig.
The Hunchback of Notre Dame er energisk med for mye dans og sang. Det blir noen hektiske sekvenser der jeg ønsket at karakterene kunne holde kjeften sin. Jeg fikk følelsen av å se en animert opera uten følelser, bare stereotypiske karakterer uten sjel.
Karakterene er som sagt veldig stereotypiske og kjedelige. De har mye ikke sjel, dette er A4-karakterer som har gått ut på dato for mange tiår siden. Jeg liker heller ikke sigøynere etter at de stjal klærne mine i barndommen når et sirkus var i nærheten. Etter det så har jeg lyst til å sparke vekk tiggerkoppen til disse skurkefantene når jeg går forbi dem på gaten.
The Hunchback of Notre Dame blir for mørk, jeg savnet mer varme og ikke minst at karakterene kunne hatt sin egen personlighet. Jeg følte ikke noe som helst glede eller sorg når jeg så The Hunchback of Notre Dame. Jeg regner med at jeg skulle føle disse to følelsene, men det uteble helt. Jeg skylder på sigøynerne.
