The Lord of the Rings: The Return of the King (2003)

Farewell, my brave Hobbits. My work is now finished. Here at last, on the shores of the sea… comes the end of our Fellowship. I will not say do not weep, for not all tears are an evil.

The Lord of the Rings: The Return of the King er en meget lang film med en spilletid på rundt 220 minutter, altså den forlengede utgaven som er absolutt den beste utgaven. Scenene med Frodo, Gollum og Sam er som vanlig de kjedeligste. Homoerotikken er ikke like mye til stede før det tar av mot slutten av filmen.

Trynet og sutringen til Frodo ble jeg lei av i den andre filmen, nå ble jeg uvel av å se Elijah Wood sine store øyne og klaging. Sam er den store helten, hadde det ikke vært for ham, hadde aldri sutrekoppen med den store byrden nærmet seg vulkanen. Den aller siste scenen med skipet er en fin farvel-scene, men jeg hadde digget Peter Jackson noe så voldsomt hvis han ikke hadde fulgt boka helt inn med hva som skjedde i vulkanen. Med en annen slutt hadde sikkert kvisete fanboys klikket totalt, men på sett og hvis er slutten i boken for dårlig. Noen sentrale rollefigurer skulle ha død, det ble for få.

Store slagscener er det som kjennetegner The Lord of the Rings: The Return of the King best. De er energiske, lange scener som fungerer som de skal. Vakre er de også. Nå slipper vi heldigvis Treebeard, og dramatikken som manglet i den andre filmen er mer til stede her. Dessverre har The Lord of the Rings: The Return of the King en av tidenes verste rollefigurer ved navn Denethor, en idiot av en feig mann som er en bitter gammel jævel som fortjener det verste.

Den første filmen er min favorittfilm i serien, tett etterfulgt av The Lord of the Rings: The Return of the King. En fantastisk trilogi, hadde nå bare Frodo ikke vært så jævla irriterende, den lille fjotten.