As a species, we’re fundamentally insane. Put two of us in a room, we pick sides, and start dreaming up reasons to kill one another.
I regissørstolen finner vi Frank Darabont. The Mist er basert på en roman av Stephen King. Frank Darabont har tidligere laget filmatiseringer av Stephen King romaner, The Shawshank Redemption og The Green Mile. Han er nok den som velger de beste historiene og leverer solide filmatiseringer som er basert på Stephen Kings romaner de siste årene.
Jeg likte veldig godt åpningscenen i The Mist der vi ser David Drayton sitter og tegner. Stephen King er nå ferdig med The Dark Tower serien som består av syv bøker. David Drayton tegner et cover der Roland Deschain og en rose er motivet. Jeg er fan av bøkene, så jeg satt og smilte bredt. I rommet har også David Drayton en plakat av The Thing fra John Carpenter. John Carpenter har jo laget The Fog, så det er ikke vanskelig å skjønne at John Carpenters The Thing og The Fog var Stephen Kings inspirasjonskilde.
Som film skuffet The Mist meg litt. Jeg så for meg en litt annen type film. En mer psykologisk grøsser, ikke store muterte dyr. Det beste med The Mist er hvordan de innesperrede menneskene takler situasjonen. Dessverre er det en gal religiøs kjerring med som blir spilt ypperlig av Marcia Gay Harden. Menneskets sinn er svakt, det er noe vi alle vet. Så i denne kolonialbutikken blir det to grupperinger. De med sinnet i behold som forsøker å finne en vei ut av dette, og en annen gruppe som blir hjernevasket av den gale kjerringa ved navn Mrs. Carmody. Personlig takler jeg ikke temaet religion i filmer. Men The Mist gjenspeiler også hvordan det er i virkeligheten. Mange mennesker må ha noe å tro på, ellers er alt håp ute. Og er man flink med å prate for seg, er disse menneskene lette å få med seg. Selv om jeg hater temaet, er dette filmens sterkeste side. Jeg ventet bare på at noen skulle drepe denne skrullete kjerringa.
Effektene i The Mist var ikke imponerende. Det er få filmer som er basert på Stephen King romaner som har virkelig gode effekter. Skapningene passer bedre i en komediefilm, for de ser ikke farlige ut. Bare litt merkelige. Slik pleier det å være med disse filmatiseringene av Stephen King romaner. Skapningene ser aldri helt riktige ut.
Skuespillerne gjør en meget god jobb i The Mist, og Thomas Jane imponerer. The Mist er ikke en skummel film i det hele tatt. Det er en film i to deler. Ene delen består av maktkampen blant menneskene inne i kolonialbutikken. Den andre delen er kampen mot skapningene.
Slutten er det mange som hater. Nå er det vanskelig å forklare helt hva jeg mener med slutten uten å røpe noe av handlingen, men jeg følte slutten ble feil når man tenker på valget de gjorde. Dette er menneskene som ikke ville sitte stille å bli drept av dyr eller mennesker. Når først slutten ble som den ble, så fungerte det ikke helt når slutten kunne ha vært helt annerledes hadde man bare tatt det litt rolig i ett lite minutt. Slutten ble for dum for min del, men jeg skjønner de som liker den. Personlig har jeg sett denne type slutter litt for mange ganger, så jeg forventet litt mer enn det som ble levert.
The Mist er ikke en dårlig film, men den har sine feil. Beste med filmen er maktkampen mellom menneskene. Skapningene eller de muterte dyrene ser ikke ut, og de er heller ikke skremmende.
