Nothing… is… what it seems.
The Recruit har i grunn en interessant historie, men filmen blir underveis for smart for sitt eget beste. Mannen med øyenbrynene, Colin Farrell, gjør en god jobb. Al Pacino går på autopilot fra The Devil’s Advocat, bare at han er mye slappere og dialogen er ikke like velskrevet. Bridget Moynahan har jeg aldri klart. Hun er så kald og ordinær i rollene hun spiller. Hun eier jo ikke noe form for karisma. Et kjedelig kvinnemenneske som har mer tendens til å ødelegge filmer enn å styrke dem.
Slutten kommer for brått på. Det bygges opp til et skikkelig klimaks, men luften går ut av ballongen nesten ut av intet. Ser ut som om det er en stygg tendens om dagen med å slurve med manus og betrakte seerne som idioter.
Jeg skal si James Douglas Clayton slipper lett unna etter det han har gjort. Skal slutten være en spøk? Og hva med torturen James Douglas Clayton ble utsatt for? Jeg er ganske sikker på at de andre utvalgte ikke ble utsatt for det samme. Og er det kun Walter Burke som har et ord med i laget når det gjelder treningen? Jeg har blitt så gammel nå at jeg ikke klarer å ignorere denne type latskap fra manusforfatternes side. Late mennesker er det verste jeg vet.
En grei film som ikke tålet et nytt gjensyn.
