Noen har stjålet to elefanter, og mannen som passet på dem vil ha dem tilbake. Han reiser til Australia for å få dem tilbake, men det blir ikke lett.
Her kan du lese min gamle anmeldelse av Tom Yum Goong (2005).
Jeg har sett Tom Yum Goong en gang tidligere, og jeg ble ikke imponert. Så jeg ville gi den en ny sjanse for å se om den klarte å imponere meg mer enn den gjorde sist.
Men jeg likte ikke filmen nå heller. Jeg elsker kampsportfilmer, jeg har sett kampsportfilmer siden jeg var ni år gammel. Det hjelper ikke hvis en film har gode kampscener og stunts når manuset og skuespillerne er elendige. Tom Yum Goong har dessverre begge problemene.
Tony Jaa har null karisma, han er ikke mye til en skuespiller. Det er greit nok at de fleste kampsportutøvere som medvirker i spillefilmer mangler talent når det gjelder det å være gode skuespillere, men de som har hatt suksess har en ting til felles, det er karisma.
Tony Jaa er grusom når han åpner munnen sin, og det hjelper heller ikke at det thailandske språket er det styggeste språket i verden. Jeg klarer bare ikke høre på dette stygge språket. Og når Tony Jaa åpner munnen sin høres han ut som en jævla kvinne!
Det er merkelig, men dette er andre gang jeg har sett Tom Yum Goong, og som første gang fikk jeg vondt i hodet og jeg følte behov for å spy på grunn av det elendige manuset og de forferdelige skuespillerne.
Så har vi actionscenene. Igjen er jeg ikke imponert over det jeg ser. Den første timen er etter min mening ganske kjedelige, spesielt når protagonisten må slåss mot en gruppe med BMX-syklister og noen bøllete personer på rulleskøyter. Det er kjedelig å se på, det skjer ikke noe spennende i denne sekvensen. Jackie Chan er mye bedre når det gjelder å skape en god flyt i kampkoreografien.
Den beste kampscenen vi får se er når Tony Jaa sloss mot en capoeira-utøver. Det er høydepunktet i Tom Yum Goong. Dette er en underholdende kamp som er verdt å se, det er synd at de andre kampscenene ikke holder like høyt nivå som denne.
Den siste kampscenen i filmen er når Tony Jaa må slåss må fire store karer og en transvestitt. Den eneste av dem som kan slåss er Nathan Jones, de tre andre er ubrukelige, de kan ikke slåss i det hele tatt. Problemet med denne scenen er at Nathan Jones overdriver skaden som Tony Jaa påfører ham. Det er ikke realistisk å se en mann som veier sikkert tre ganger mer tåle så lite når han blir truffet av et spark.
Jeg husker at alle snakket om den lange tagningen når Tony Jaa løper opp flere etasjer og banker opp alle sammen. Problemet med denne scenen og koreografien er at bevegelsene og kampene er for trege. Man kan tydelig se at Tony Jaa er nervøs under denne lange tagningen, han er så treg i alt han foretar seg.
Dette her var absolutt siste gang jeg så Tom Yum Goong. Jeg er enig i min første anmeldelse av filmen, dette er ikke en god film og kampkoreografien er heller ikke imponerende.
