Samurai eller regnskapsfører?
Abacus and Sword er ikke den beste filmen som er laget. Den blir så høy på seg selv at den til tider blir forvandlet til en ufrivillig komediefilm når rollefigurene er så selvhøytidelige. Japanerne som er underdanige de fleste, viser igjen at de levde og lever i et forskrudd samfunn der de fleste er sinnssyke. De er falske, tror de har veldig mye ære, men æren forsvinner når de underkaster seg alle mennesker, spesielt de som har en høyere status enn seg selv. Japanerne trenger elektrosjokk, nesten hele befolkningen trenger det, for deres tradisjoner i fortiden følger også dem i nåtiden. Se bare på selvmordsproblematikken, den røper alt.
Er du kjent med japanske filmer som er selvhøytidelige, så vet du hva som venter her. Man føler ingenting for familien som er høye på seg selv og sitt familienavn. To av dem er regnskapsførere, men de har ikke kontroll på husets økonomi! De må selge alt de eier, stakkars bortskjemte mennesker, og etter det må de leve sparsommelig. Uff, hvordan skal dette gå?
Som en ufrivillig komediefilm kan man ha det litt morsomt med Abacus and Sword. Men de siste tyve minuttene blir drepende kjedelig, og filmen kløner det til med elendige sentimentale scener som gjør at det er umulig å ta filmen seriøst. Scenen der mor i huset forklarer hvordan ting skal gjøres i huset til sin nye svigerdatter er bare herlig å bevitne. Lager du mat med tjenerne i huset, faller du ned på rangstigen. Genialt!
Svært få kommer til å se Abacus and Sword, og det med god grunn.
