Jasmine møter den harde veggen.
Vi følger en tidligere velstående kvinne som var gift med en mann som tok sitt eget liv etter at han ble arrestert og avslørt som en finanssvindler. Nå må kvinnen bo hos sin søster, det blir ikke lett da hun har møtt veggen og hun snakker stadig med seg selv der hun vender tilbake til fortiden. Det var på den tiden hun ikke hadde noen problemer, da hun kunne kjøpe fine ting og ikke tenke på å forsørge seg selv. Men nå har tiden kommet, nå må hun forsørge seg selv og forsøke å ta noen steg inn i fremtiden og forlate fortiden.
Blue Jasmine er en velspilt film med en strålende Cate Blanchett i hovedrollen. Historien fungerer greit nok, dette er en Woody Allen-film, da vet man hva som delvis venter. Heldigvis blir det ikke så mye følelse av Woody Allen her, man hører stemmen og nevrosene gjennom karakteren til Cate Blanchett, samtidig er de andre karakterene mer normale slik at man ikke får en overdose av nevrotiske Woody Allen.
Det er alltid interessant å se rike mennesker miste alt det de eier. Karakteren Jasmine er ikke en karakter man får særlig vondt av da hun er helt endimensjonal og uten særlig dybde. Hun fremstår som en lykkejeger som kun er lykkelig når hun får ting, hun vet ikke hva det vil si å støtte andre mennesker og gi noe tilbake. Hun er ikke et godt menneske, derfor kan man bare nyte hennes nedturer og sammenbrudd.
Blue Jasmine er en sjarmerende og velspilt film med mye sjarm. Den byr ikke på store latterkuler, men man trekker på smilebåndet ganske ofte. Den er leken og lystig i tonen fra start til slutt, selv om noen mener det her er mer en dramafilm, noe jeg ikke er enig i. Hvis det er det, da er det en bom. Men en ting er sikkert, Cate Blanchett er fantastisk i Blue Jasmine.
