Visit my YouTube channel here.

Champion (2002)

champion

Dette er historien om bokseren Kim Deuk-gu. Kim Deuk-gu falt i koma, og han våknet aldri opp igjen etter boksekampen mot mesteren Ray Mancini.

Champion er basert på sanne hendelser. Regissør er Kyung-Taek Kwak og i hovedrollen finner vi Oh-seong. De to ovennevnte er best kjent for filmen Friend. Vi følger Kim Deuk-gu, og hans kamp mot suksess og respekt. For folk som ikke er vant til koreansk boksing, så er det mye mer intenst enn hva vi i vesten er vant til.

Det er Oh-seong Yu som spiller bokseren Kim Deuk-gu. Han bærer så og si hele filmen på sine skuldre, og det gjør ham med glans. Dette er en av de mest undervurderte skuespillere jeg vet om. Oh-seong Yu var fantastisk i Friend, og han er enda bedre her.

Jeg har klaget over at sørkoreanske filmer pleier å være for lange. I dette tilfellet er filmen for kort. Champion har en spilletid på litt under to timer. Problemet med filmen er at det går for raskt unna. Regissør Kyung-Taek Kwak prøver å klemme inn altfor mye informasjon på kort tid, og det er mye uavklart når rulleteksten dukker opp. Det viser seg at Kyung-Taek Kwak valgte denne fortellerteknikken da nesten alle i Sør-Korea kan denne historien. Som film var Champion basert på det sørkoreanske markedet, og ikke for oss andre i resten av verden.

Historien er fascinerende, og Champion er en viktig film. Her skulle regissøren fulgt Rocky formelen. Rocky satt fokus på historiefortellingen. Champion mister litt fokus, og gaper over for mye. Vi ser glimtvis hendelser fra barndommen til Kim Deuk-gu. Etter det får han bank, og han begynner å bokse. Han får selvsagt juling der også, men så begynner han å vinne. Vi vet ikke hvorfor han plutselig klarer å skifte fokus fra å være en taper til å bli en vinner i ringen.

Det er ikke mange hele boksekamper i Champion som man skulle tro. Vi ser bare glimtvis noen kamper, og ser aldri hele runder slik som i Rocky filmene. Kampene er intense, og etter dagens regler hadde disse kampene vært stoppet mange runder tidligere. Det var kampen mot Ray Mancini som ga boksing nye regler. Etter den kampen var det slutt på 15 runder. Da kom det nye regler, og rundene ble satt ned til 12. Ray Mancini kom seg aldri igjen etter dødsfallet til Kim Deuk-gu. Han mente hele tiden at det var hans skyld at Kim Deuk-gu døde. Dommeren i kampen tok sitt eget liv, og moren til Kim Deuk-gu gjorde det samme.

Hele historien er tragisk, og jeg synes filmen tok for lett på det. Det hele føltes ut som en solskinnshistorie, og det var det som skuffet meg. Regissøren valgte å hylle den store Kim Deuk-gu, og den mannen må man hylle. Når rulleteksten dukket opp på skjermen, fikk jeg ikke den tomme følelsen som mange av de beste dramafilmene kan gi deg. Profesjonell boksing burde ha vært totalforbudt etter min mening. Det er den styggeste sporten som finnes, og jeg fatter ikke hvorfor det ikke er påbudt med hjelm.

Jeg hadde forventet meg en dypere og mer fokusert film enn dette. Det har Kim Deuk-gu fortjent. Champion klarer ikke å gi det skremmeskuddet som trengs når det gjelder profesjonell boksing. Filmen er bra, men jeg ville se den andre siden av solskinnshistorien som ikke blir vist her. For denne historien er en stor tragedie for alle parter som var involvert i den siste kampen til Kim Deuk-gu. På et hotellrom i Las Vegas noen dager før kampen, skrev Kim Deuk-gu dette på baderomsspeilet. Kill or be killed. Det stemte dessverre.

7

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: