Daniel Isn’t Real (2019)

En ung gutt har en usynlig og voldelig venn som han klarer å fjerne etter en stund etter at han forsøkte å drepe sin mor. Men nå har han blitt voksen, og en dag så dukker hans usynlige venn opp igjen og han er ikke helt riktig i navla.

Dette er en skikkelig drittfilm som jeg hadde lyst til å slå av etter kun 20 minutter. Regissøren av filmen burde finne seg noe nytt å gjøre, for det eneste han har laget her er kvalmende søppel!

Skuespillerne er elendige, karakterene er uinteressante og de forskjellige virkemidlene som regissøren bruker for å fortelle oss om den psykiske tilstanden til protagonisten er bare flaut å se på. Her blir det mye fokus på lydeffekter og kaos. Regissøren tror at han har klart å dykke ned i psyken til protagonisten, og da skal han fortelle oss hvordan det er å være der inne med masse lydeffekter, bruk av farger og et kamera som er litt overalt. Forsøk litt hardere da mann!

Jeg angrer bittert på at jeg brukte tid på dette makkverket. Visuelt sett er filmen stygg å se på, den er stygg å høre på og den har som sagt elendige skuespillere som burde finne seg noe annet å gjøre. Og ikke nok med det skjer det ting mot slutten her som forvandler filmen fra være en thriller om en schizofren ung mann til å bli en slags fantasifilm. Jeg falt selvfølgelig av lasset da jeg hjernen nektet å konsentrere seg om det som skjedde på skjermen etter rundt 40 minutter.

Ikke la deg lure hvis noen sier at dette er en grei film. Det er elendig film som ikke vet hva den ønsker å fortelle oss. Når jeg ikke trodde det kunne bli verre, så har den en elendig slutt som er til å gråte av. Handlet det om en schizofren mann, eller om en kjedelig demon?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.