Gi meg en sjanse da!
En falmet musiker får overlevert et brev skrevet av selveste John Lennon som ble skrevet i 1971. Det brevet gir ham en liten oppvåkning, og han forsøker å få orden på livet sitt. Det første han gjør er å kutte ut narkotika og annet tull. Så oppsøker han sønnen sin som han aldri har møtt, sønnen har en høygravid kone og en yngre datter med ADHD. Men sønnen er ikke glad for å møte hans biologiske far, så dette blir en tøff kamp for den gamle musikeren.
Danny Collins er regissert av Dan Fogelman, og dette er hans regidebut. I hovedrollene finner vi Al Pacino, Jenifer Garner, Bobby Cannavale og Annette Bening.
På papiret er det ikke mye spesielt med Danny Collins. Med tanke på alle de dårlige filmene Al Pacino har medvirket i de siste 13 årene, så var forventningene lave.
Men jeg ble positivt overrasket over Danny Collins. Som sagt, historien byr ikke på noe nytt, men filmen er velspilt og Al Pacino er litt tilbake igjen som skuespiller. Han er veldig sjarmerende i rollen som den falmede musikeren, og han viser også en mer mørkere side av seg selv i noen få scener. Det eneste som ødelegger denne rolletolkningen er at han faktisk synger noen få linjer. Det høres ut som en gammel alkis med ødelagt stemmebånd som synger. Det er grusomt å høre på!
Den jeg ble mest imponert over var faktisk Bobby Cannavale. Jeg har alltid likt ham, jeg synes ikke han har fått nok sjanser i sin karriere for han er en ganske god skuespiller. Her spiller han en veldig sårbar karakter som ikke har hatt det lett eller har det lett i livet. Det er spesielt en scene mot slutten som er veldig sterk og viser at han er en meget god skuespiller. Fantastisk rolletolkning!
Danny Collins er en sjarmerende film som har veldig mye varme og sårhet i seg. Det eneste som ikke var særlig interessant er når protagonisten flørter med en eldre kvinne som jobber på hotellet. De scenene ga meg ikke mye. Ellers er dette en film verdt å se hvis man ønsker å se en film der Al Pacino endelig viser litt klasse igjen.
