Når endelig datteren til Paul Kersey blir skrevet ut fra sykehuset hun har vært pasient hos i nesten to år, blir hun like etterpå kidnappet, voldtatt og drept. Nå er far ute etter hevn, igjen!
Herregud, herregud, herregud. Hva i all verden tenkte man på når man skrev manuset til Death Wish II? Filmen er så å si prikk lik den første filmen der kona til protagonisten blir drept og datteren overlever etter at hun også har blitt voldtatt og sugd kukken til Jeff Goldblum.
Jeg lo så jeg gråt når vi ser gjengen i Death Wish II, de får tak i lommeboka til protagonisten, bryter seg inn og voldtar hushjelpen og etterpå kidnapper de datteren til protagonisten og så starter moroa. For en idioti!
Laurence Fishburne er en av voldtektsmennene, så det er litt interessant å se hvilken kjente skuespillere som dukker opp i denne serien som voldtekstmenn. I den første filmen fant vi Jeff Goldblum og hans sure kukk. Den gjorde egentlig nok skade den!
Det her er så utrolig dumt og fjollete at jeg nesten ikke har ord. Death Wish II føles bare ut som en lat og jævla dum film med elendige skuespillere, dialog fra helvete og Charles Bronson er en type jeg aldri har likt. Han har jo ikke noe karisma, takke meg til Steven Seagal og Jean-Claude Van Damme. Man kan si mye om Steven Seagal, men han hadde i det minste karisma og han kunne spille på to følelser, tomhet og sinne. Charles Bronson har bare null utstråling, han kjeder meg og det er tragisk å se på når han forsøker å være litt emosjonell. Han er vel det i tre sekunder, så går han selvsagt tilbake i samme fotspor som i den første filmen. Det betyr en hevnlysten mann om natten, og en arkitekt når det er dagslys.
Da gjenstår det bare tre filmer igjen, for Death Wish-serien fikk hele fire oppfølgere og jeg gleder meg ikke til å se noen igjen. Jeg husker jeg så den tredje filmen flere ganger i min barndom, den fjerde filmen så jeg bare to ganger om jeg ikke husker helt feil, den var bare jævla kjedelig.
