Carl Mørck og Assad etterforsker en 20 år gammel drapssak som alle trodde var løst.
Dette er den andre filmen der vi følger Carl Mørck og Assad. I Fasandreperne etterforsker de en gammel drapssak der to personer ble funnet drept. En person ble dømt for disse drapene, men han slapp veldig billig unna. Det finnes et sentralt vitne som er psykisk syk og lever på gaten, politiet forsøker å finne henne, men det gjør også noen andre som ønsker henne død.
Som en krimfilm fungerer Fasandreperne helt greit. Den første halvdelen er klart den beste når vi ser korte tilbakeblikk i fortiden når karakterene var yngre. Man blir veldig nysgjerrig på hva som hendte med spesielt den psykisk syke kvinnen.
Men jeg føler at jeg har sett dette her før. Rikmannsunger tror at de eier verden, de tror at de kan gjøre hva som helst uten å bli straffet. Jeg følte heller ikke særlig sympati for kvinnen som er det sentrale vitnet og som har blitt alvorlig psykisk syk. Hun har spesielt en scene der hun viser sitt sanne jeg, så jeg skjønner ikke helt hvorfor filmen forsøker å få seerne til å føle sympati for henne. Det gjorde ikke undertegnede.
Jeg er sikkert ikke den eneste som har problemer med Nikolaj Lie Kaas som spiller Carl Mørck. Han er en skuespiller som er helt blottet for karisma og utstråling. Jeg føler behov for å kutte meg selv når jeg ser ham dukker opp i alle filmer jeg ser ham i. Han har ikke noe foran et kamera å gjøre.
Fasandreperne er på nivå med den første filmen i denne serien, Kvinnen i buret. Den klarer å holde hodet over vannet, den er ganske mørk og brutal, men samtidig føles den ikke så mye realistisk ut med tanke på enkelte hendelser og noe som skjer med politimennene i den siste akten. Jeg vil nesten kalle Fasandreperne for en slags dansk versjon av den svenske filmen, Menn som hater kvinner. Bare at den selvfølgelig ikke er like bra med sine syltynne og delvis karikerte karakterer.
