Come here doggy! Look what Uncle Ed’s got for you, you little fucker!
Som så mange andre har jeg alltid lurt på hva som skjedde med John Hughes før han døde. Han var en av de største regissørene på 80-tallet. Mannen var en hitfabrikk alene, og han snakket til ungdommene som vokste opp på denne tiden.
Ferris Bueller’s Day Off er en film som tåler tidens tann, noe den alltid vil gjøre. Starten er genial når vi veksler mellom himmel og helvete. Himmel er skulk, helvete er skole. Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg hatet skolen, jeg kjenner meg igjen i rollefiguren Ferris Bueller.
Skolen står for hell, venner vil skilles, en usikker fremtid venter. Hvorfor ikke bare leve i nuet? Hvorfor bekymre seg for karakterer og dommedag? Det er noe spesielt med Ferris Bueller’s Day Off for en skolehater som meg selv. Ingenting var morsommere å skulke skolen og slappe av sammen med kamerater. John Hughes skjønner dette, det beviser han i starten når han veksler mellom kjedelige forelesninger og Ferris Bueller som planlegger dagen når han ligger ved bassengkanten. Nydelig, bare nydelig John Hughes!
Selv om jeg hater Matthew Broderick, må jeg si at han er perfekt i rollen som Ferris Bueller. Han er en tørrpinn, men her er han usedvanlig sjarmerende, selv om det ser ut som om han er medlem av Kennedy-familien med sitt utseende og hårsveis. En annen som må få ros er rektor Jeffrey Jones. Jeg har alltid likt denne rødhårede sniken. Folk med rødt hår, fregner og bart pleier alltid å være bråkmakere. Beklager alle rødhårede, fregnete venner, men det er sannheten. Jeffrey Jones er en undervurdert sleiping som fortjener mye ros. Uten ham hadde ikke denne filmen vært det samme.
Dette er en film om unge mennesker som prøver å hjelpe hverandre, men de blir forstyrret av kjedelig skolegang som kveler dem sakte i hverdagen. Alle trenger skulkedager, det er ikke bra å tro noe annet!
